Barn kan føle seg alene når de bruker teknologi

Overraskende mye av teknologibruken i barnehagen dreier seg om at ett barn sitter foran en datamaskin og tegner og spiller spill, mens en flokk andre barn står rundt og ser på. Det forteller forsker Margrethe Jernes ved Universitetet i Stavanger.

– Hvilken læring er det i dette? spør forskeren. Hun har gjort intervjuer med barn og voksne i barnehager, og spurt om hvordan de bruker teknologi, og hva de selv synes om det. I tillegg har hun vært «flue på veggen» og observert samhandlingen mellom barna, og mellom barn og voksne når de bruker teknologi.

LITE KUNNSKAP OM TEKNOLOGIBRUK

Dagens barnehagebarn er født inn i en teknologisk verden. De aller fleste har tilgang på både teknologi og Internett, og de har det både hjemme og i barnehagen.

Likevel finnes det lite kunnskap om hvordan teknologi brukes i barnehagene, og hvordan barn og voksne opplever bruken. Dette ønsket Jernes å finne ut av. Hun er den første i Norge som har tatt doktorgrad på temaet. Forskeren har studert tre barnehager som hun på forhånd visste hadde kommet ganske langt i å bruke teknologi. Alle barna i alle aldersgrupper i disse barnehagene fikk   muligheten til å gjøre erfaringer med teknologi, konstaterte forskeren. Først og fremst dreide det seg om bruk av stasjonære datamaskiner, plassert enten i en krok eller ved en vegg på avdelingen.

Annen digital teknologi barnehagene tok i bruk, var fotoapparat, skriver, skanner, videokamera og lignende.

– Dagens barnehagebarn er født inn i en teknologisk verden.

SÆRLIG GUTTER SPILTE PC-SPILL

Noen barnehager brukte fotografiet aktivt. De hadde for eksempel med seg digitalt kamera når de jaktet på maurtua i skogen. Når de kom tilbake, lastet de fotoene over på data, skrev dem ut og hang dem opp på tavla. Slik fortalte de historier om det de hadde sett og opplevd på turen. Dette skapte stor aktivitet og samarbeid i barnegruppa, så forskeren.

Men overraskende mye av teknologibruken dreide seg likevel om å tegne eller spille spill på datamaskinen. Særlig gjaldt dette guttene.

Bare ett barn kan tegne og spille om gangen. Men når ett barn spiller, tiltrekker det seg andre som stiller seg rundt og ser på. Når ett barn har kontroll med musen og styrer enten spillet eller tegningen, er det bare det ene barnet som skaper bevegelse på datamaskinene. Da er barnet alene, selv om mange sitter eller står rundt.

ALENE SAMMEN

– Selv om andre barn står omkring og ser på, og venter på sin tur til å tegne eller spille, forteller barna at de har en følelse av å være alene, forteller Jernes.

Hun mener at datamaskiner derfor kan gi motsatt effekt av det man først og fremst ønsker at barna skal lære når de er i barnehagen, nemlig sosial kompetanse.

– På den ene siden kan du si at det å vente på tur og det å regulere egne umiddelbare behov, kan være bra å lære. Men det å ta andres perspektiv og lære empati har kanskje ikke så gode vilkår i en slik digital situasjon? spør forskeren.

– Det er ikke nødvendigvis et samspill, en interaksjon, ved at mange barn står sammen rundt en datamaskin. Interaksjon innebærer mer enn bare å være sammen, mener hun.

– Det er ikke nødvendigvis et samspill, en interaksjon, ved at mange barn står sammen rundt en datamaskin.

IKKE INKLUDERENDE

I konkurransen om å få spille eller tegne på datamaskinene, kan barn markere hvem som eier, og hvem som har kontrollen.

– Det forekom at barn ekskluderte hverandre. Det var ikke mobbing i den forstand at noen barn ble bevisst holdt utenfor. Det var bare noe som skjedde i begeistringen over teknologien, mener Jernes.

Språket barna brukte i disse sammenhengene, var fattig. Mye gikk på kommentarer og kommandoer som «ta den!»

Vanligvis var ikke de voksne i nærheten som instruktør eller veiledere når barna spilte eller tegnet på datamaskinene.

«ER DETTE BRA, ELLER?»

En av barnehagelærerne som forskeren intervjuet, spurte «Er dette bra, eller?»

– Barnehagepersonalet føler at de mangler kompetanse på dette med digital lek, og at de har svært lite om det i utdanningen. De jeg snakket med, mente at det sto lite konkret om dette i rammeplanen for barnehagen, og at mye ble overlatt til dem selv, forteller Jernes.

Mange forskeren snakket med i barnehagene, følte at de sto i et spenningsfelt mellom det å skulle forholde seg til styringsdokumenter og det å foreta egne valg og definere egne satsingsområder i barnehagen.

De opplevde også spenninger i den praktiske virkeligheten. Hvor mye av aktiviteten med teknologi bør reguleres? Hvor mye skal barna få anledning til fri utfoldelse, utforsking og utprøving?

VÅG Å VELGE BORT TEKNOLOGIEN

Forskerens erfaring er at de ansatte som følte seg tryggest, og som hadde mest digital kompetanse selv, også kunne vurdere dette kritisk og velge bort teknologien i situasjoner der det ikke har noen hensikt å bruke den.

Forskerens anbefaling er at de voksne i barnehagen tar større del i aktiviteter med teknologi, enn det mange gjør i dag. De må ikke bruke dette som en del av det frie lekematerialet, men tenke på hvilke metoder som kan brukes for å nå et mål.

– Husk også på bredden av aktiviteter som bør være i en barnehage. Moderne teknologi markedsføres og fremmes av mange. Men la ikke disse aktivitetene gå på bekostning av de tradisjonelle barnehageaktivitetene som opplevelser i naturen, lek med leire eller farger, oppfordrer Jernes.