Vil lære barna hjertespråket

Lukten av brøddeig og bål slår imot oss når vi går inn porten til den samiske barnehagen Guovssahas en junidag.

I flere uker har det vært kaldt og grått i Tromsø. I dag skinner sola fra skyfri himmel. De ansatte har derfor brått bestemt seg for at dette er dagen for en utedag, og har invitert foreldrene til i å komme om ettermiddagen.

Nå foregår det forberedelser. Når deigen har hevet, skal barna bake samiske brød som de skal steke på bålet inne i lavvoen.

Stadig flere samer i byen

Stadig flere samer finner nå sin identitet i byene. Sametingets valgmanntall viser at antallet samer i Tromsø er fordoblet på ti år. I Tromsø bor det nå flere samer enn det gjør på det samiske tettstedet Karasjok.

Men allerede i 1983 så den samiske foreningen i byen behovet for en egen samisk barnehage og etablerte en privat barnehage. I 1988 overtok Tromsø kommune driften for barnehagen, som har 42 plasser for barn i alderen 1–6 år.

Behovet for samiske barnehageplasser har bare blitt større for hvert år.

Skal joike en hare

Allerede når vi går inn porten til Guovssahas, ser vi at dette er en barnehage som skiller seg ut mer enn bare språklig.

I porten møter vi et vakkert kunstverk som skal forestille en sølje av den samiske kunstneren Ouiti Pieski. Inne på området står det blant annet en tradisjonell darfegoahti (torvgamme) med reisverk av bjørkestokker, en lavvo og en njalla (et samisk stabbur) på tomta. I tillegg kan barnas joik høres over området.

Når foreldrene kommer i ettermiddag, skal barna joike en hare.

– Joiken er et følelsesuttrykk, forklarer Anne Lill Sarabakken.

Hun er fagleder i Guovssahas, som betyr nordlys.

– Alle dyr har sin joik. Du kan derfor fort høre på joiken om det er en bjørn, en rein eller en hare. Når vi joiker en hare, hører du et dyr som er rask på labben, som stopper opp og hopper videre.

«Bysamene» trenger språkstøtte

Det kan være en utfordring for «bysamene» å bevare språket og kulturen i byen. Barnehagen er et viktig sted for å lære dette. Derfor er det stadig flere samiske foreldre som ønsker seg plass her.

– Når du som same flytter til Tromsø, møter du det norske språket overalt. Og hvis den du bor sammen med, ikke snakker samisk, kan det være vanskelig å holde på det samiske språket i familien, mener Sarabakken.

Selv er hun fra Kautokeino og vet hvor vanskelig det kan være å holde på det samiske.

– Selv om morsmålet mitt er samisk, blir mange ord borte fordi jeg blander norske og samiske ord. Men når jeg jobber i en samisk barnehage, må jeg være mer bevisst på å bruke samiske ord, og det er bra.

Ute på avdelingene henger det små plakater på veggene som skal minne de ansatte på hva hverdagslige ord heter på samisk. Da blir det lettere for dem å huske at de bør si vuoivvasmeasttu og ikke leverpostei, for eksempel. På denne måten revitaliserer de sitt eget språk og lærer barna et språk som lenge har vært truet av språkdød.

Ute på lekeplassen er det ingen tvil om at det er samisk som gjelder. Når vi spør Milian på seks år om han liker å kaste lasso, hvisker han til Sarabakken på samisk: «Hva betyr lasso?»

Finnes en samisk pedagogikk

Forskrekket legger vi merke til en liten kar på vei opp i en stige. Han klatrer opp til det lille samiske stabburet, som står på stolper høyt over bakken på lekeplassen. De voksne har et blikk på gutten, men ingen sier at han skal være forsiktig. Brått kaster han seg ut fra stigen. I jubel.

Puh! Det gikk bra.

Vi har ikke vært lenge i barnehagen før vi oppdager at her råder det en litt annen pedagogikk.

Sarabakken, som har jobbet i en norsk barnehage tidligere, er klar på at det finnes en egen samisk pedagogikk.

Hun viser oss et lite hus med sløydbenk. Her lærer barna å bruke kniv, hammer, øks og sag fra de er rundt tre år. Håndverk er en viktig del av samisk kultur.

– Vi praktiserer litt «learning by doing» og er ikke redde for å la barna prøve og feile. Det ligger i den samiske kulturen å gjøre barna selvstendige tidlig, forteller hun, før hun forsikrer oss om at det alltid er voksne til stede når barna bruker disse redskapene.

Lever litt mindre etter klokka

Rutiner og regler karakteriserer norske barnehager. Også her i Guovssahas barnehage har de faste rutiner for måltider og søvn, særlig for de minste.

– Men vi er kanskje ikke så opptatt av tid her som i de norske barnehagene. Er vi sultne, så spiser vi, og er vi trøtte, så sover vi. Dette med å leve litt her og nå ligger i den samiske oppdragelsen, mener faglederen.

Pass deg for vanndraugen!

Guovssahas barnehage ligger like ved det vakre Prestvannet midt i Tromsø. Her er det et rikt fugle- og dyreliv, og barnehagen bruker vannet mye. Men de får også høre at vanndraugen bor i vannet, og ham må de passe seg for.

– Vi skremmer ikke ungene, men sagn og eventyr er veldig viktig i den samiske kulturen. Vi legger derfor vekt på å formidle de tradisjonelle historiene om overnaturlige vesener som lever i naturen, blant annet om vanndraugen, monsteret som lever i vannene, forteller Sarabakken.

Avhengig av eldre som kjenner tradisjoner

De ansatte i barnehagen skal også være kulturbærere. Men de mangler en oppskrift på hva samisk kultur er. Det er få skriftlige kilder, og det meste av kunnskapen er overlevert muntlig.

Mange av dem som jobber i den samiske barnehagen, lever et byliv, langt fra de tradisjonelle næringene. De er derfor avhengig av at eldre mennesker hjelper dem med 
å videreformidle kulturen.

Heldigvis er det mange voksne i livet til et samisk barn. Den samiske familien er mye mer enn bare mor, far og søsken. Også tanter, onkler, søskenbarn og tremenninger regnes som nær familie. Gudforeldrene er også en viktig del av familien, og de har lovet å ta del i barnets liv.

Tar vare på samiske mattradisjoner

Det begynner å lukte godt inne på kjøkkenet. Her står barnehagens eldste medarbeider, Berit Margrete Eira, og kjevler ut gahkkobrød. Dette er det samiske brødet som barna snart skal steke på bålet ute i lavvoen. Hun er født og oppvokst i en reindriftsfamilie og har mye kunnskap om tradisjonell matlaging og hvordan man tar vare på alt på et dyr etter slakt.

– Mange av de samiske mattradisjonene har blitt glemt. Jeg forsøker å lage så mye tradisjonell mat som mulig, for eksempel den samiske kjøttsuppen bidos og blodpølser, sier hun.

Barna skal delta i arbeidet

Barna er med i det daglige arbeidet i barnehagen, akkurat som de er i familien. De skal blant annet lære seg å samle og sanke mat fra naturens åtte årstider, som samene har i sin kalender. Slakting er for eksempel en viktig del av hverdagen på høsten.

I en bybarnehage er det ikke så mange muligheter for å lære tradisjonelt samisk arbeid, som fiske og reindrift. Men det finnes reindriftssamer i Tromsø, og noen av barna har slektninger som driver med rein. Det betyr at barna kan besøke en reinsdyrflokk og være med på merking og slakting av dyrene.

– Barna får ikke se på selve avlivningen, men de er med på parteringen, og etterpå får de være med og lage mat av kjøttet og blodet, forteller Sarabakken.

Ny rammeplan ivaretar det samiske

Den nye rammeplanen har gjort det enklere for den samiske barnehagen å planlegge barnehageåret, mener Sarabakken.

– Mange momenter i den samiske pedagogikken er nå tatt inn i flere kapitler i rammeplanen.

– Det forventes at vi skal ivareta det samiske perspektivet, og at vi skal tilpasse oss de samiske årstidene og lære barna om bærekraft, mat og helse. Det står også at vi skal gjøre barna trygge på morsmålet. Det har gjort oss tryggere i vår pedagogikk, sier hun.

Hva vil det si å være en urban same?

Barna i Guovssahas barnehage lærer mye om tradisjonell samisk kultur. Det gir dem en sterkere samisk identitet, mener Sarabakken.

– Når de går i byen med luhkka på (en samisk kappe med hette), ser vi at de er stolte over identiteten sin. Men vi må ikke glemme at det også har en verdi å være en urban same. Hva vil det si for disse barna å vokse opp som same i Tromsø eller andre byer? Det ville være et spennende prosjekt å jobbe med, sier faglederen.