Flytende fysikk i barnehagen

Hva skjer når barn og voksne utforsker kjemi og fysikk sammen 
i barnehagen?

Tekst: MAGNUS HOLM

Skriv ut

Den svenske forskeren Jonna Larsson har 20 års erfaring som barnehagelærer, og hun har jobbet mye med naturfag, særlig med fugler og andre biologiske temaer. Likevel var det mye hun ikke visste om hva som skjer når barn og barnehagelærere virkelig går inn i fysikken sammen.

– Jeg var ikke sikker på hva som egentlig skjer når man trekker fysikk og kjemi inn i barnehagen, slik man gjorde i læreplanen i 2011. Hva gjør barna, hva gjør barnehagelærerne, og hvordan forstår man dette? undrer Larsson.

Med video som verktøy

For å få et innblikk i hvordan barnehagene jobber med fysikk, valgte Larsson å videoskygge barn og voksne i to utvalgte barnehager. I den ene barnehagen holdt de på med et stort prosjekt om båter. Der jobbet de mye med å undersøke hva som får ting til 
å flyte eller synke.

Larsson fulgte voksne og barn gjennom ulike aktiviteter hvor de utforsket disse problemstillingene. Med videokameraet fanget hun flere øyeblikk hun hadde gått glipp av uten dette verktøyet. Hun forteller for eksempel om en episode da barna hadde laget båter av leire og skulle teste om de fløt eller sank. Et av barna holdt den lille båten sin over vannet, og barnehagelæreren spurte barna om de trodde den ville flyte. Da barnet la båten på vannet, sank den. Alle lo, og læreren utbrøt: «Oi, den sank!» «Den var for tung», sa et av barna. «Var den for tung?» spurte læreren. Da svarte barnet lavt: «Vannet kunne ikke holde den.»

Jenta snakket så lavt at læreren ikke hørte henne, men videokameraet fanget opp svaret hennes. Dette øyeblikket hadde det vært umulig å få med seg uten muligheten til å ta opp både lyd og bilde, mener Larsson.

Mange muligheter og økt forståelse

Episoden med leirebåten er også et viktig eksempel på et av hovedfunnene til Larsson: Gjennom eksperimenter og samtaler rundt temaet forsto barna stadig bedre hvorfor noe flyter, mens andre ting synker. Barna var fokuserte og ivrige, delte øyeblikkene med hverandre og lærte både av hverandre, av læreren og av egne erfaringer.

Barna i gruppen hadde mange forskjellige språkbakgrunner, og flere av dem var i utgangspunktet ikke sikre på hva begrepene flyte og synke egentlig betød. Under aktivitetene der Larsson fulgte dem, utviklet barna en stadig bedre forståelse av disse konseptene.

– Det at et av barna faktisk identifiserer vannets oppdrift eller løftekraft, ble jeg veldig fascinert av, sier Larsson.

Hun understreker hvor viktig det er at aktiviteten hun fulgte, var en del av et tematisk arbeid. Barna hadde kjørt båt, vært på sjøfartsmuseum og jobbet med båter på mange måter over tid.

– Om man lager mange muligheter for at barn kan snakke om for eksempel det å flyte og synke, kan de øke kunnskapen sin. Det holder ikke med ett tilfelle. De må få tenke, fundere og prøve om og om igjen. Dette skjer jo når man ser at barns lek og det læreren gjør, faktisk henger sammen. Barn kan lære mye selv, men for å forstå så abstrakte ting trenger de hjelp. Det er da det blir spennende for en forsker, sier hun.