Manglende spesialpedagogisk hjelp i barnehagen

De ansatte føler at de kommer til kort når det gjelder å hjelpe barn med språkvansker.

Tekst: SIW ELLEN JAKOBSEN

Skriv ut

Forskerne Bjørg Mari Hannås og Natallia Bahdanovich Hanssen har studert det spesialpedagogiske tilbudet som gis til barn i norske barnehager.

Forskerne ønsket å se på hvordan de barnehageansatte beskriver sin egen og barnehagens spesialpedagogiske praksis i arbeidet med barn med språkvansker. Studien er en del av Hanssens doktorgradsarbeid.

Vil så gjerne, men får det ikke til

Det som har blitt tydelig for forskerne, er at det er mange yrkesgrupper som jobber med barns språkvansker i norske barnehager. Både assistenter, barnehagelærere og spesialpedagoger har dette ansvaret.

Alle følte at de kom til kort, og at de ikke hadde kompetanse til å hjelpe barna. De vil gjerne, men vet ikke helt hvordan.

De ansatte mener barna blir skadelidende, og det føles som et nederlag.

Lang ventetid på ekstern hjelp

Personalet i barnehagen opplever det som problematisk at den spesialpedagogiske hjelpen er så lite tilgjengelig.

Både de ufaglærte og barnehagelærerne har et stort behov for ekstern veiledning, men det er vanskelig å få tak i logopeder og spesialpedagoger. Ventetiden på hjelp er lang, og derfor blir det lite kontinuitet i språkopplæringen, mener de.

– Norge bør løfte den spesialpedagogiske kompetansen mer i barnehagene. Manglende kompetanse blant de ansatte kombinert med lite veiledning fra eksterne fører til at de ansatte blir fortvilte og frustrerte, mener forskerne.

Inkluderingsprinsippet står i fare

Forskerne tror at det sterke fokuset på inkluderingsprinsippet kan ha bidratt til å fragmentere de spesialpedagogiske tiltakene.

– Det fører til at de som strever, ikke får et likeverdig tilbud med alle andre. Når de ikke mestrer de samme aktivitetene som de andre, føler de seg utenfor. Inkluderingsprinsippet står da i fare, sier Hannås.

Problemet bør tas på alvor, mener hun.

Sammenlignet Norge og Hviterussland

Forskerne har sammenlignet norske barnehager med hviterussiske barnehager. Valget av Hviterussland var naturlig, da Hanssen kommer derfra og kan språket.

Ti ansatte som hadde erfaring med å jobbe med språkopplæring, er intervjuet i hvert av landene. De ansatte kom fra fem ulike barnehager i hvert land.

Norge og Hviterussland er svært forskjellig land. Men i likhet med Norge er Hviterussland opptatt av forebyggende arbeid med språkvansker i barnehagene. Omtrent like mange barn mottar spesialpedagogisk hjelp i de to landene. Språkvansker utgjør den vanligste spesialpedagogiske utfordringen i barnehagene i begge land.

Ulike både praktisk og ideologisk

De praktiske og ideologiske tilnærmingene til spesialpedagogikk er svært ulike i de to landene, finner forskerne. I Norge står tanken om inkludering sterkt. Hviterussland er i startfasen av en prosess mot mer inkludering.

I Norge er det lagt sterk vekt på barnas medvirkning i barnehagepedagogikken. I Hviterussland er det ikke i samme grad rom for barns frie utfoldelse.

I Norge får barn med språkvansker ofte undervisning i store grupper der alle har de samme språkaktivitetene. Det blir lagt stor vekt på at barna selv skal få bestemme hva de skal gjøre i gruppene.

I Hviterussland foregår undervisningen i mindre grupper og er mer individuelt rettet. Strukturen og føringene for innholdet i undervisningen er også tydeligere.

Ulik kompetanse

En annen viktig forskjell mellom landene er kompetansen, forteller forskerne.

De barnehageansatte i Hviterussland har høyere og mer spesialisert kompetanse enn de ansatte i norske barnehager, og det er bare de med denne kompetanse som har ansvaret for språkopplæringen.

De som jobber med spesialpedagogisk språkopplæring i Hviterussland, strever ikke med mestringsfølelsen slik de gjør i Norge, forteller Hanssen.

Det som har blitt tydelig for forskerne, er at det er mange yrkesgrupper som jobber med barns språkvansker i norske barnehager.