Mennesker er sosiale vesen. Barn også. Små barn prøver ut ­forskjellige måter å være sosiale på lenge før de har et fullt ­utviklet språk.

Tekst: MAGNUS HOLM

Skriv ut

Dag Øystein Nome er førsteamanuensis ved universitetet i Agder. Han har skrevet doktoravhandling om de yngste barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar. Våren 2014 gjennomførte han en måneds feltarbeid i to norske barnehager. Her gjorde han videoobservasjoner av to grupper på 14 barn i alderen ett til tre år. Målet var å undersøke hvordan små barn utforsker og prøver ut ulike sider ved det å være sosiale.

– Det viktigste jeg fant ut, var hvor utrolig mye av det sosiale livet mellom disse barna som ser ut til å være uavhengig av pedagogisk intervensjon, forteller Nome. 

– De har en kapasitet, eller noen verktøy, som gjør at de kan finne ut hvordan de kan være sammen i store barnegrupper og oppleve noe meningsfullt uavhengig av den pedagogiske agendaen. 

Gjennom fire vitenskapelige artikler har Nome tatt for seg noen av de verktøyene de yngste barna bruker når de omgås hverandre i barnehagen. Det dreier seg ikke om verbal kommunikasjon med ord og setninger, men snarere om en slags spontan måte å være sammen på, uavhengig av språk. 

Private relasjoner i offentlige rom

Den første artikkelen tar utgangspunkt i barnehagen som et offentlig rom. Her undersøker Nome hvordan barna forsøker å skape mer private rom og relasjoner. Han beskriver blant annet hvordan et av barna bruker en lekeponni hun har tatt med seg, for å skape private situasjoner hun selv kan kontrollere. Siden eierforholdet til slike private leker er så avklart, vil det å få tilgang til disse tingene oppleves nesten som et privat lån, mener Nome.

Han peker også på løfter om å få være med noen hjem som en mulighet for å skape intimitet. Andre muligheter er å stikke hodene tett sammen og hviske eller å stikke seg unna i små rom og avlukker. Alle disse strategiene handler om å skape private rom og tette relasjoner og om å bygge allianser. Og der det bygges allianser, risikerer noen å bli stående utenfor. 

– Av og til er leken preget av at alle kan leke med alle, men plutselig er det noen som opplever seg som bestevenner. Da kan de ofte trekke seg litt unna og forsøke å beskytte denne relasjonen ved å avvise andre barn som vil være med, sier Nome. 

– Det virker som om de gjør dette for å ta vare på noe skjørt som de vet lett kan gå i stykker.

Nome mener at dette ikke bør ses på som asosial oppførsel. Det å lære seg å forstå hvilke relasjoner man bør holde seg unna, er også en viktig del av den sosiale utforskningen, sier han. Han mener barnehagepersonalet kan veilede barna og vise dem hvordan de kan si nei på hensiktsmessige måter, og følge med på om det er situasjoner de bør gripe inn i. Man må for eksempel selvfølgelig gripe inn dersom det er noen barn som stadig blir avvist. 

Samspill og solopartier

I en annen artikkel beskriver Nome hvordan barna bruker lyd, rytmer og bevegelse i det sosiale samspillet. De bruker for eksempel ofte lyd og rytmer for å skape samhold og invitere til felles lek. Nome beskriver blant annet flere situasjoner hvor et av barna lager en liten sang, melodi eller rytme som andre kan henge seg på.

– Skal du inn i den aktiviteten, er det bare å synge, så er du med. Det er noe vi også kjenner til fra voksenlivet. Se for eksempel på fotballen, hvor mye det synges på tribunene. Er du med i sangen, er du med på den emosjonelle opplevelsen og dermed i fellesskapet, sier han.

Andre ganger kan det være omvendt. Da kan lyden være en måte å avbryte en felles lek på, for å trekke oppmerksomheten til seg selv og ta initiativ til noe nytt. Nome beskriver for eksempel en situasjon hvor en av guttene rister på et plasteple i en kjele for å lage lyd og lekeskremme to andre gutter. Slik tar han initiativ til en lek hvor han jager de to andre gjennom rommet, og en stund er alles oppmerksomhet vendt mot ham.

Nome sammenligner barnas bruk av lyd med et orkester. Noen ganger spiller hele orkesteret unisone partier. Andre ganger spiller noen av barna solopartier, eller det oppstår kontrapunkter.

Rom for det sosiale

Nome spør også hvordan barnehagen kan gi rom for det sosiale. Det trenger ikke nødvendigvis bety at man skal gjøre nye og annerledes ting. Ifølge Nome handler det vel så mye om å ta vare på tiden med fri lek og tone ned iveren etter å fylle dagene med pedagogisk program. Han tror at pedagogene kan ha nytte av å bli minnet på hvilke pedagogiske og sosiale muligheter som ligger i mer hverdagslige hendelser og situasjoner.

– Får man øye på alt det barn sosialt sett prøver ut seg imellom i slike situasjoner, har man dekket inn mye av det som er barnehagens mandat. Jeg tenker at barnehagene er under press for å innføre standardiserte pedagogiske måter å jobbe på, og da kan kanskje dette være en slags motstemme til det, avslutter han.